DASFKL: Perpetual Babble

Det er blyant. Min bok har mange sider. Jeg kan skrive et stort mesterverk. Eller bare mine tanker. Jaja. livet. Det er selve lykken. Man kan stoppe opp og bli helt stille til sinns. Man trenger absolutt ikke en PALM/PDA. En pocket-PC hadde vært gledelig. Enn så lenge. Men det koster for meget.

Hvorfor skjer enkelte ting? Jeg rødmer. Ting man ikke er vant med. Plutselig skyter de mot deg som en felthaubits. BAM! Man blir flammende rød. Det er nesten for mye. Dog er det en sterk og positiv opplevelse. Ja, det er det. Definitivt. Visse ting var man sikker på var umulig i virkeligheten. Bevegelser kan gjøre mye. Man kan bli beveget av dem. Ord er nok for det meste en krevende kunstart. Det er jo merkelig rart at enkelte ting faktisk skjer. Oh man! Det er uforståelig. Tallene trenger seg på. De forblir. En stund. Så forsvinner de. Nei. Det er ikke sant. Tallene bare omgjøres til nye tall, lik energi. Endrer form, opphører ei. Så enkelt. Hmm.. Underlig. Hva har man gjort? Noe galt? Hjertet dunker HARDT og hyppig. Det beste er nok å forsvinne før noe forferdelig skjer. Hva skulle der være?

Hallo?
Ja.
Så du har sett folk før?
Ja, hva er det?
Ja, det lurer jeg også på!

Det er mye man ikke forstår. Men vil viten gjøre ting bedre? Det kan vel være like greit å la ting være uvisst. Man er svært klam. Jeg kan ikke se å ha gjort noe galt. Min undring er enorm. Uskyldig angrepet av vrede. Man blir lettere vettskremt. Kan det være godt? Det er i det minste en sterk opplevelse. Det er nok lurt å avslutte tilstanden. Det er noe nervepirrende. Jeg kan kjenne det på kroppen. Noe uforståelig er på ferde. Noe man har begrenset kontroll over. Skulle man sagt 'hei'? Skal man bli antastet for å ha sett på et menneske? Eller har man misforstått det hele totalt? Man går før det når enda et klimaks.