DASFKL: Perpetual Babble

Så grusomt vanskelig kan det vel ikke være? Å jevne seg ut med sin egen forestilling om virkeligheten. I dag la jeg kroppen min i havet. Jeg lot den flyte vekselsvis langs og under vannoverflaten. Under vann er det ganske stille. Lydene er helt annerledes. Det er jo ikke noe nytt egentlig, men jeg liker å feste det til ord.

Øynene mine er så slitne av dårlig døgnrytme. Jeg nekter å lage meg en blogg. Jeg skjuler meg bak dette hjemmesnekra sammensurium av symboler.

Jeg håper ikke at sjelen min er øde. For hvis den er det, så må jeg gjøre noe. Mon tro hva jeg skulle gjort da.. Jeg finner ingen anelser blant tankene mine. I går løslot jeg endorfinene som jeg har inni meg. Jeg lurer på hvordan de ser ut. Jeg har liksom ikke helt fått et personlig forhold til endorfinene mine enda. Kan man egentlig snakke om endorfinene sine på denne måten?

Nå er jeg egentlig litt sliten av å fundere. Aller mest er jeg vel sliten av å være våken. Jeg har jo tross alt vært våken i hele dag - og nå har det blitt ganske sent.