DASFKL: Perpetual Babble

"Hvis mennesket kunne påvise at også universet kan elske og lide, ville det føle seg i samklang med det."

- Albert Camus

Pr. brev har jeg et hav av tålmodighet. Ansikt til ansikt er det nok begrenset til en innsjø. Nå skal jeg lese i boka som "noen" anbefalte meg. Den heter "Sjelens 9 ansikter". Kanskje den utfordringen jeg trenger for å vokse mer som menneske. Få prøvet min psyke og testet mine begrensninger. Jeg kan følge meg selv og finne den finurlige veien fremover. Istedenfor en lik-kiste, kan jeg heller være et festspill.

Jeg ser på meg selv som ganske hard på å utlevere meg selv. Egentlig ikke, men tilsynelatende. Jeg kan gjøre meg selv svak, og vise min svakhet, uten at det faller meg spesielt vanskelig. Av og til kan jeg se på meg selv som ganske kald og uempatisk. Jeg kan fortelle hele verden hvor svak jeg er, jeg kan slå meg selv i øyet og hate for hatets skyld. Eller for selvmedlidenhetens skyld.

Min virkelighetsflukt er ønsket om å gå i dvale for å våkne til liv igjen senere. Det virker som den eneste måte å støte vekk sin porselenspsyke. Min sjel er en porselenskrukke. Jeg titter ned i den, forsiktig, men bare et tynt lag støv er å skue. Et tynt lag. Det må være trekkfullt der. Min sjel er kanskje åpen og skjør. Jeg er naturlig nok livredd for stormen. Jeg ville forduftet på et blunk.

Jeg er litt redusert for tiden. Sykemeldingen er med på å forsterke virkningen av min livsførsel eller min mangel av sådan. Men den får meg også til å skjerpe meg. Jeg er glad for at jeg blir utfordret slik, og at jeg har tid til å bearbeide meg selv. Når man jobber mye og er opptatt nok med det eller er mye blant mennesker, faller mange tanker og bekymringer bort i det høygiret man kjører i. Jeg som har fryktelig mye tid å fylle nå, må forholde meg til alle tankene mine som får fri tilgang til min bevissthet. Jeg har sovet mye i det siste, for å slippe å tenke så mye. Det har vært så mye mer behagelig å drømme. Finne drømmeverdenen og flyte passivt på den. Jeg og Isabell la oss kl 23 i går. Isabell sovnet selvfølgelig med det samme. Jeg lå lys våken i to timer. Resten av natta våknet jeg titt og stadig. Veldig uvandt for meg. Jeg har alltid pleid å sovne momentant og sove dypt gjennom hele natta. Men jeg føler meg opplagt i dag. Og det var godt å stå opp sammen med Isabell i dag. Hun var veldig trøtt, stakkar. Men hun våknet fort til straks hun fikk kommet seg opp på beina.

Min nyeste plan er å fylle omgivelsene mine med mennesker.

Såkornene ble gitt til fisterne. Det ikke alle visste, var at luskerne ville fise i øynene til cosplayerne. Dette likte tisserne veldig dårlig, så med ett ble mikserne fiksa og det utviklet seg til håndgemeng blant de involverte. Det fisterne fikk vite først i ettertid, var at cosplayerne, alle som en, var homofile fistere. Da ble fisterne erogene og fant frem sine balltre.

Det hele ble et inferno av sodomi og fissebusiness. Alle fikk til slutt kruttslam i øynene og syntes at hele opplevelsen hadde vært en suksess.

Moralen er at man alltid må fike til cosplayere for å unngå tissing på organene.

Jeg er rolig og glad.

Han innehar galgenhumor og bruker ikke ordet som "vanlige" mennesker bruker det. Det er mer som en demonstrasjon. Et alternativt banneord i protest mot de trivielle banneord som går igjen og igjen blant "alle" "ungdommelige" voksne klagesangere.

I går, tror jeg det var, kjøpte jeg meg en 16 gigabytes usb-stick. Jeg gleder meg endeløst til å ta den i bruk. Den er hvit og fin. Den består i hovedsak av en del. Det er veldig hendig å ikke ha muligheten til å miste en del, for eksempel et lokk. Så foreløpig er jeg fornøyd.

Det var også i går at jeg kjøpte to bøker. Den ene en kunnskapsbok om været. Mange illustrasjoner - ganske spennende. Den siste boka jeg kjøpte i går, het noe sånn som "Hemmeligheten til meningen med livet". Jeg kan huske at det ikke var nøyaktig det den het, men noe ganske likt. Den er skrevet på bakgrunn av Dalai Lamas hjerne. For med Dalai Lama er det ikke slik at han alltid skriver bøkene selv. Han har professorer som lager samtaler med han og på den måten skaper en bok. Som oftest blir det et bra resultat.

Jeg ville også kjøpe et puslespill i går. Men jeg fant ikke et jeg likte. Jeg er nysgjerrig på hvor vanskelig det kommer til å bli å finne et puslespill jeg liker. Jeg ser for meg at håpet mitt er stort.

I dag har jeg ikke gjort noe som helst - bortsett fra nå. Nå skriver jeg. Det hadde vært fint å være på en hytte nå. Der kunne jeg ha ro i meg til å lese videre i boka som jeg har lånt på biblioteket. Den heter "Myten om Sisyfos" av Albert Camus. Han var en fransk forfatter og filosof på begynnelsen av 1900-tallet. Han var student sammen med Sartre, tror jeg. Jeg liker veldig godt denne boka, som jeg har lånt. Den er fengslende å lese.

Forresten, jeg kjøpte tre pc-spill i går. Det er første gang noensinne - at jeg har kjøpt pc-spill. Jeg er ikke den store gameren akkurat. Så det ble ganske enkle spill. Sånne som jeg liker. Den største overraskelsen var Trackmania Sunrise Extreme. Et actionfylt bilspill med høye hastigheter. Jeg fikk testet Turok også. Gode gamle minner fra da jeg gikk på ungdomsskolen. Richard Burns Rally, det siste spillet jeg kjøpte, har jeg ikke prøvd enda. Eller dvs jeg har prøvd det før, hos en kamerat.

Nå skal jeg finne meg noe å spise. Jeg tror jeg må en tur på butikken.

"Slapp av, Andreas - med livet kommer resten, alle de tanker du formet til dåd, men rakk det aldri, og blir aldri å rekke det, fordi du er bare du, som må innse at livet kan kvele deg om du ikke slutter å fremelske tanker som ikke gir annen frukt enn draumkvede"

Situasjonen er således den følgende: jeg vil gjerne leve, men jeg kan bare leve her på jorden. Tilstede blant omgivelsene, og av og til i nærheten av mennesker jeg ofte drømmer om å dele selskap med. Det er alminnelig kjent at man er sin egen lykkes smed. Det man ønsker, må man selv virkeliggjøre. Mens man lever i virkelighetens verden, har man likevel evne og lyst til å drømme seg inn i en annen verden. Foruten vår følelse av kjedsomhet, har vi heldigvis også egenskapen som gjør at vi kan fantasere. Kanskje drømmer vi alle om å være noe annet enn vi er. Det ser jeg på som noe bra. Da vil vi til stadige tider strekke oss videre - oppover.

Jeg prøver, ganske ofte egentlig, å legge ord i munnen min som gir meg inntrykk av at jeg er noe mer enn jeg foreløpig har karret meg til å bli. Sittende med mine tanker funderer jeg over hvordan jeg kan sette meg sammen til noe spennende og inspirerende. Det blir som regel bare et lite glimt, men jeg tenker at det er da bedre enn ingenting. Jeg kjemper, i små tak, om å bli et menneske som er virksom nok til å mangle tid til bekymringer og negative tankerekker. Jeg tenker nok for mye, og handler for lite. Selv i sosial utfoldelse, tenker jeg mange ganger før jeg sier noe. Selvfølgelig kan det være lurt i enkelte tilfeller, men det skaper for ofte en motsetning til den stemning som er flytende og naturvennlig. Jeg har lyst til å være en mer utadvendt person - mer sosial og brukervennlig. Er det nok i seg selv å bare være sammen med andre og prate med dem? Jeg tror det ville hjelpe mye å være med mange nye og forskjellige mennesker. Det er ikke vanskelig for meg å prate med mennesker, men altfor sjelden har jeg ikke noe jeg har lyst til å si når jeg er sammen med noen jeg ikke kjenner så godt. Er det kanskje bare en sperre? Jeg er barnslig og fjern. Det er muligens noe som gjør det helt unaturlig å være seg selv blant andre. Istedenfor jatter man med og later som man er et menneske - i den grad de andre er det.