DASFKL: Perpetual Babble

Han innehar galgenhumor og bruker ikke ordet som "vanlige" mennesker bruker det. Det er mer som en demonstrasjon. Et alternativt banneord i protest mot de trivielle banneord som går igjen og igjen blant "alle" "ungdommelige" voksne klagesangere.

I går, tror jeg det var, kjøpte jeg meg en 16 gigabytes usb-stick. Jeg gleder meg endeløst til å ta den i bruk. Den er hvit og fin. Den består i hovedsak av en del. Det er veldig hendig å ikke ha muligheten til å miste en del, for eksempel et lokk. Så foreløpig er jeg fornøyd.

Det var også i går at jeg kjøpte to bøker. Den ene en kunnskapsbok om været. Mange illustrasjoner - ganske spennende. Den siste boka jeg kjøpte i går, het noe sånn som "Hemmeligheten til meningen med livet". Jeg kan huske at det ikke var nøyaktig det den het, men noe ganske likt. Den er skrevet på bakgrunn av Dalai Lamas hjerne. For med Dalai Lama er det ikke slik at han alltid skriver bøkene selv. Han har professorer som lager samtaler med han og på den måten skaper en bok. Som oftest blir det et bra resultat.

Jeg ville også kjøpe et puslespill i går. Men jeg fant ikke et jeg likte. Jeg er nysgjerrig på hvor vanskelig det kommer til å bli å finne et puslespill jeg liker. Jeg ser for meg at håpet mitt er stort.

I dag har jeg ikke gjort noe som helst - bortsett fra nå. Nå skriver jeg. Det hadde vært fint å være på en hytte nå. Der kunne jeg ha ro i meg til å lese videre i boka som jeg har lånt på biblioteket. Den heter "Myten om Sisyfos" av Albert Camus. Han var en fransk forfatter og filosof på begynnelsen av 1900-tallet. Han var student sammen med Sartre, tror jeg. Jeg liker veldig godt denne boka, som jeg har lånt. Den er fengslende å lese.

Forresten, jeg kjøpte tre pc-spill i går. Det er første gang noensinne - at jeg har kjøpt pc-spill. Jeg er ikke den store gameren akkurat. Så det ble ganske enkle spill. Sånne som jeg liker. Den største overraskelsen var Trackmania Sunrise Extreme. Et actionfylt bilspill med høye hastigheter. Jeg fikk testet Turok også. Gode gamle minner fra da jeg gikk på ungdomsskolen. Richard Burns Rally, det siste spillet jeg kjøpte, har jeg ikke prøvd enda. Eller dvs jeg har prøvd det før, hos en kamerat.

Nå skal jeg finne meg noe å spise. Jeg tror jeg må en tur på butikken.

"Slapp av, Andreas - med livet kommer resten, alle de tanker du formet til dåd, men rakk det aldri, og blir aldri å rekke det, fordi du er bare du, som må innse at livet kan kvele deg om du ikke slutter å fremelske tanker som ikke gir annen frukt enn draumkvede"

Situasjonen er således den følgende: jeg vil gjerne leve, men jeg kan bare leve her på jorden. Tilstede blant omgivelsene, og av og til i nærheten av mennesker jeg ofte drømmer om å dele selskap med. Det er alminnelig kjent at man er sin egen lykkes smed. Det man ønsker, må man selv virkeliggjøre. Mens man lever i virkelighetens verden, har man likevel evne og lyst til å drømme seg inn i en annen verden. Foruten vår følelse av kjedsomhet, har vi heldigvis også egenskapen som gjør at vi kan fantasere. Kanskje drømmer vi alle om å være noe annet enn vi er. Det ser jeg på som noe bra. Da vil vi til stadige tider strekke oss videre - oppover.

Jeg prøver, ganske ofte egentlig, å legge ord i munnen min som gir meg inntrykk av at jeg er noe mer enn jeg foreløpig har karret meg til å bli. Sittende med mine tanker funderer jeg over hvordan jeg kan sette meg sammen til noe spennende og inspirerende. Det blir som regel bare et lite glimt, men jeg tenker at det er da bedre enn ingenting. Jeg kjemper, i små tak, om å bli et menneske som er virksom nok til å mangle tid til bekymringer og negative tankerekker. Jeg tenker nok for mye, og handler for lite. Selv i sosial utfoldelse, tenker jeg mange ganger før jeg sier noe. Selvfølgelig kan det være lurt i enkelte tilfeller, men det skaper for ofte en motsetning til den stemning som er flytende og naturvennlig. Jeg har lyst til å være en mer utadvendt person - mer sosial og brukervennlig. Er det nok i seg selv å bare være sammen med andre og prate med dem? Jeg tror det ville hjelpe mye å være med mange nye og forskjellige mennesker. Det er ikke vanskelig for meg å prate med mennesker, men altfor sjelden har jeg ikke noe jeg har lyst til å si når jeg er sammen med noen jeg ikke kjenner så godt. Er det kanskje bare en sperre? Jeg er barnslig og fjern. Det er muligens noe som gjør det helt unaturlig å være seg selv blant andre. Istedenfor jatter man med og later som man er et menneske - i den grad de andre er det.

Av og til er jeg faktisk litt redd for å redusere, eller i verste fall miste min egen personlighet. Jeg må finne ut hvem jeg vil være, og hva jeg vil stå for. Som i en kamp for personlighet - karakter - vil jeg finne noe å være. Noen. Være en innehaver av fullstendige forestillinger. Oppriktige oppfatninger som kan styrke selvet i en gråtonet hverdag. Det som jeg ganske tydelig har på følelsen av å mangle, er en kraft i meg selv som person - å foresveve seg selv som et enestående individ. Ikke bare i kraft av å være noen som ingen andre er, men å være et tydelig menneske med både klart og uklart innhold. Jeg ønsker å se på meg selv som en karismatisk person som har noe givende å bidra med for tilværelsens venner.

Jeg syns hun er flink til å leve i en verden. Hun er et kreativt vesen som har forestillinger om hvordan ting er eller burde være. Hun lever i livet, mer enn meg selv. Hun er delaktig og bryr seg om omgivelsene. Omgivelsene virker på henne. Hun er sin egen leder og det ser ut som at hun ofte er opptatt med sine særegne tanker. Hun trenger liksom ikke umiddelbart påfyll fra andre. Hun er herskerinnen av en verden som er hennes egen. Hun er ikke tålmodig nok til å kjede seg, dermed vil hun alltid være full av tiltak - med mindre hun bare vil ligge å være til, med fyldige tanker som fyller hennes indre med behag.

Å finne flyt i ferdsel, og følelser med fryd - det er det som av og til kan gjelde. Jeg er den sykemeldte fremadstormeren som etterhvert kan kjøre bilen sin selv. Høyrearmen min er lettere lammet etter en ukomplisert operasjon. Det kjennes rart å være handikappet. Akkurat som de andre liker jeg å likne på meg selv. Nå om dagene kan jeg ikke si at jeg gjør det i størst grad. Jeg bruker smertestillende som gjør meg rolig og enda mer bedagelig enn jeg allerede er. Jeg liker det ikke, men på et vis er det litt behagelig. Det er som å surfe på en kontrollert bølge som ikke slutter. I går tegnet jeg øyne som liknet mord. De kom frem ut av intet, og passet ganske greit på det tykke papiret. Jeg savner papir og blyant. Jeg har det ikke akkurat her og nå. Det er så tilfredsstillende for selvfølelsen å finne på streker og kurver som jeg lar kombineres med hverandre, og legge farge og skygge på tanker.

I dag har livet pent design.

Obas! Jeg har laga meg en mobilblogg hvor jeg laster opp bilder av blikkenslagerarbeid jeg utfører. Det blir en suksess og det motiverer til stil.

http://armsand.blogspot.com

Den stadig ulmende frustrasjonen i meg har forsvunnet helt. Jeg er rolig og betatt.

Gjør det du vil, mens jeg inspireres. Tanken på at du finnes lager liv i sjelen min. Tiltaket fester seg og får grep. Om livet, og i livet. Det er vakkert, det som er på innsiden. En blun sfære som knuger og lager behagelig varme. Den varmen som egentlig bare finnes om sommeren. Musikken som fyller meg, er glad. For en drøm.

Jeg håper at jeg en gang kan gå barbeint nedover varm brostein i Italias Roma.
Sammen med deg.