DASFKL: Perpetual Babble

Evigheten skyter inn i øynene mine. Her er nøkkelen! Livsperspektiv. Stemmebåndet mitt har det kjempefint. Jeg drikker kald Cola fra stort glass med isbiter i seg. Musikken spiller og jeg blir så GLAD! Dagen skal komme og jeg skal rive i en latter med deg mens vi kjører krypekråleren og strutter mot blendende sol. Tenk deg når våren kommer da.. Det blir himmel og eleganse. Jeg skal seire som en panter. Innvendig uendelighet. Det er et vakkert liv. Jeg eksploderer av lys.

Min lindring er ren som friskt vann på en vinters kalde dag.
I gryet med samorost og spjelkede tilstedeværelser.
Ubekvemsomme sinnatagger med rødt mel i posen.
Skryter med lysten i seg.
Skriker med laster bundet.
Forknytt i skrivende stund.

Det var skikkelig merkelig, den følelsen som fløt inn i bildet som vred og tvang seg ned i apelandet mitt - blant slanger og tørre småkvister. Jeg ble en rap, og måtte gulpe i skjul. Da tankene plutselig ble klare for meg, som i et panisk sjokk, ble jeg lamslått av den flytende tilstedeværelsen jeg opplevde i hodeskallen min. Bortgjemte minner av skrap og skrik gjorde meg solfylt i blikket, og øynene mine glitret som refleksjonen i en knust diamant. I noen sekunder var jeg et strakt skudd, og følelsen det ga meg fikk meg til å se fremtiden som et drønn av evig glød over en grønn og frodig blomstereng - med lange steingjerder og veldige eiketrær. Forestillingen som dannet seg inni hodet mitt fikk meg til å tenke på skatter skjult bak søte overflater

Så grusomt vanskelig kan det vel ikke være? Å jevne seg ut med sin egen forestilling om virkeligheten. I dag la jeg kroppen min i havet. Jeg lot den flyte vekselsvis langs og under vannoverflaten. Under vann er det ganske stille. Lydene er helt annerledes. Det er jo ikke noe nytt egentlig, men jeg liker å feste det til ord.

Øynene mine er så slitne av dårlig døgnrytme. Jeg nekter å lage meg en blogg. Jeg skjuler meg bak dette hjemmesnekra sammensurium av symboler.

Jeg håper ikke at sjelen min er øde. For hvis den er det, så må jeg gjøre noe. Mon tro hva jeg skulle gjort da.. Jeg finner ingen anelser blant tankene mine. I går løslot jeg endorfinene som jeg har inni meg. Jeg lurer på hvordan de ser ut. Jeg har liksom ikke helt fått et personlig forhold til endorfinene mine enda. Kan man egentlig snakke om endorfinene sine på denne måten?

Nå er jeg egentlig litt sliten av å fundere. Aller mest er jeg vel sliten av å være våken. Jeg har jo tross alt vært våken i hele dag - og nå har det blitt ganske sent.

Jeg skal prøve å sette isammen en personlig suksess.
En annen ting:
Jeg forbauser meg veldig over sinnet.
Altså ens indre stemning.
Jeg forstår lite av dens natur.
Den endrer seg nesten uvilkårlig.
Sparkende tilfeldigheter.
I dag er jeg på et humør høyere enn jeg har vært på flere måneder.
Jeg føler meg selvsikker og.. så videre
Rart.

Jeg vil undersøke søvnens natur.
Jeg vil også finne ut hvilken effekt sosial omgang vil få for min indre velvære.

Å studere sin egen person fører sikkert til en undergrunn.

Pest og fast kubbe.

Jeg hadde ikke fast avføring.

Du kan lene din hatt på toppen av ditt hode.
Og snart vil dansen synge mens beina dine smeltes om til jadeavfall.

I dag må jeg huske å legge meg tidlig.

Årets høydepunkt inntreffer faktisk i morgen.

Da vil jeg løpe til gressplenen og lukte på den nyklipte duften.

Jeg vil miste fatningen. Intet er å tape. Den absolutte frihet ville jeg vinne. Selv gjennom løgner lever man. Ensformig brokethet. Dagene gjentar seg som et hån mot ens drømmer. Totalt og fullkomment.

Fatningen er unødvendig kjedsommelig. Skrikende, jamrende er dens ypperste fiende. Den uforsiktige og lettere uansvarlige kraften som skitner til fornuften. De hensiktsmessige handlinger. Det givende som skaper skaperen. Bistår den akrobatiske kreativitet. Som et stillben støttende opp mot skyenes luftighet. Krepende og sakte luskende kommer tyraniets termitt og gomler i seg det kunstneriske fundament.

Det er en stor maskin oppe blant skyene - som skyter ned attråverdige kniver av bronse. Spiser deg opp som en menneskelig hamburger. Stor dyrisk tanke. Utholdende vrinsk i lattermild vilje. Hun er en kvinne.

Endelig vil jeg gjøre noe kreativt. Du kan ikke kontrollere det.

Jeg vil få etterstrebet å overvinne lediggangen.
Hverdagens hurtige timer tilsier at jeg er på god vei.
Veien er på god vei til å bli min.

Jeg kunne se for meg at de ledige stunder ble benyttet.
Forsøke å sette meg selv i aktivitet hver gang en sjanse byr seg.
Mulighetene er mange.

Det er bare å presse seg selv.
Det er det eneste rette å gjøre.

Hvor mye kan jeg klare å presse meg selv?
Hvor sta kan jeg opprettholde meg selv?

For tiden er mitt sterke ønske å opprettholde et rakt og atletisk legeme.
Det andre er å få orden i mine saker.
Utslette det jeg ikke trenger.
Det jeg ikke bruker.
Det er så uendelig mye.
Det tar opp plass.
Som søppel på mitt sinn.

Ta fatt i tingene.

(dasfkl.com)

Jeg burde muligens vurdere å tilføre noe av substans. Ikke alltid er det like enkelt. Men nå, nå som jeg har satt av tid til å sette meg foran denne teknologiske fasilitet som jeg planlegger å flykte fra, er det naturlig at jeg legger igjen noen bokstaver og litt tegnsetting.

Alt ettersom.
Ikke desto mindre.
Landet er mørkt om natten.
Jeg vil ikke komme til å være redd.
Så, du ditt støvkorn, stå ved min side.
Forlat meg ikke med det samme.
Vær i nærheten av mine tanker.
Ta imot mine følelser når de faller ut.
Støvkorn, hold deg i live.
At jeg kan blåse på deg -
slik at du danser opp mot himmelen.
Så kan jeg ligge på ryggen,
mens jeg skuer oppover
og nyter synet av din evige lykke.

Ironisk nok tror jeg at jeg er det mest lykkelige mennesket.

Så tar vi Berlin.
Husk meg.
Jeg pleide å leve for musikk.
Nei, for de meningsløse ordene.
Om forestillingene om noe fjernt.
Pantelånerens nese.
Frekkhetens edelhet.
Kjærlighetens hensynsløse kraft.
Det finnes ingen kur.
Hvis man ikke ønsker glede eller lykke.
Hva ønsker man da?
Jeg forstår det ikke.
Uforståelig.
Mine ønsker er ikke sterke nok.
Mitt eneste sterke ønske er å gjøre NOE.
Hva som helst.
I frykt for å synke ned i jorden.
Jeg har nå valgt noe.
Jeg holder på med det frem til jeg får et nytt sterkt ønske.
Da er det intet som betyr mer.
Da kan jeg gi avkall på alt annet.
Etterhvert vil mitt perspektiv endres.
Muligens vil jeg bli fortvilet.
Og min fortvilelse vil føre til at jeg flytter meg fra min livssituasjon.
Blir en bohem og betrakter omgivelser.
Skriver dem ned.
Betrakter tanker.
Det er ikke mindre meningsfullt enn noe annet.
Det jeg trenger er variasjon.
Jeg vil uansett ikke klare å drive med det samme i mangfoldige år.
Underlig at folk overlever.
At folk ikke bomber seg i fortvilelse.
Førstkommende sommerferie vil jeg virkelig benytte meg av.
Om jeg klarer å spare penger vil jeg foreslå at du blir med til England.
Som et første reisemål.
Det kan planlegges.
Det kan tenkes på.
Jeg kan skape små ting å leve for.
Det er skremmende lite å se frem til nå for tiden.
Derfor er det viktig å ta vare på ens små drømmer.
Jeg er overbevist om at fremtiden vil bli annerledes.
Tiden vil forandre seg.
Det jeg mener er ikke at jeg skal vente på at tiden forandrer seg.
Og at jeg har det ille nå.
Jeg mener man vil drives fremover.
Av ens situasjon.
Det er slik naturen er.

Fosskokende menneskeblod flommer rykende gjennom de trange blodårene.
Det er bare et spørsmål om innstilling.
I går gikk jeg inn for å bare være positiv.
Hoppe og sprelle.
Jeg tok av som aldri før.
Faktisk.
Nå som jeg har sagt om min jobb er alt helt annerledes.
Glede.
Lettelse.

I fortvilelse blir mennesket levende.
På samme tid mer død enn noe annet.
Kokende bevegelse.
Rykende tanker.
Flommende følelser.
Fortvilelsens hensynsløse kraft vil med ett forandre livet til noe ganske annet.
Det er bare slik jeg tror det er.
Sju dager med positive tanker.

Spretthopp.

Rykende menneskeblod.
Flytende fløyel.